Det er en konservativ dyd å forandre for å bevare. Hvis vi vil bevare Norge som
verdens beste velferdssamfunn, er vi også nødt til å stille oss det viktige
spørsmålet om hvilke endringer som må gjøres for å møte utfordringene vi vet
kommer.
Utgiftssiden på statsbudsjettet øker bl.a. som følge av at vi blir
flere eldre, forsvaret må styrkes, og infrastruktur må rusetes opp. Samtidig
vet vi at inntektene fra olje/gass sektoren vil avta i årene fremover.
For
Høyre er ikke svaret på dette, økte skatter. Høyre mener vi må ta små skritt nå
for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn også i fremtiden, eller så vil det
tvinge seg frem dramatiske kutt som smerter.
Mediene og de politiske kommentatorene påpeker hvert år at det brukes for mye penger på statsbudsjettet. Når forslaget til statsbudsjett legges frem, er det de samme mediene og kommentatorene som kjører på om de ulike kuttforslag som fremmes, og de er ikke like flinke til å skrive om hvorfor kuttene foreslås.
Det foreslåtte kuttet til folkehøyskoler er ett eksempel. Flere medier har slått stort opp at tilbudet ved landets folkehøgskoler blir rasert. Hva handler egentlig dette kuttet om? Folkehøyskolene får 25 millioner kroner mindre, ned fra 855 millioner til 820 millioner. Kuttet gjelder støtte til korte kurs, som f.eks. bridge, meditasjon, opplevelsesreiser og matkultur. Flertallet av kursdeltakerne er over 50 år …
Hvis man ikke kan kutte i dette, da er det ikke
mulig å kutte i noe som helst. Saken viser at den politiske kostnaden av selv
små og fornuftige kutt kan være skyhøy.
Et annet
eksempel er at regjeringen blir stemplet som «en fiende av frivilligheten».
Dette når det gis elleve milliarder skattekroner til frivilligheten, 120
millioner mer enn i fjor. Ett tredje eksempel: Selv om det er foreslått å bruke
hele 43 millioner mer på rettshjelp til mindreårige og umyndige personer, er
det det ene kuttet på 15 millioner til rettshjelpsorganisasjoner som stjeler
overskriftene.
Pressen
roper også krise på egne vegne. Pressestøtten foreslås redusert fra 313
millioner til 294 millioner – et kutt på 19 millioner. Samtidig legges det inn
135 helt friske millioner for å sikre en kommersiell allmennkringkaster som kan
konkurrere med NRK. Men andre ord foreslår regjeringen 117 millioner mer i
støtte til media neste år.
Momssjokket
kan vi også lese om. Hva handler egentlig det om? Jo, at den laveste satsen for
mva skal økes fra ti til tolv prosent. Kultur og reiseliv berøres av dette. Det
som omtales som et momssjokk vil bety at en kinobillett til 105 kroner nå vil
koste tre kroner mer.
Hensikten med moms er å skaffe staten inntekter, ikke å
premiere visse aktiviteter, eller straffe andre. Derfor anbefaler samfunnsøkonomene
en felles sats og ingen unntak. Skatteutvalget anbefalte en utredning av en
sats på 23 prosent. En middelvei var en anbefaling om å øke den lave momsen til
15 prosent.
Hver
budsjetthøst er omtrent slik: Politikerne som har foreslått kutt stemples som
smålige. Politikerne som vil reversere kuttet er de tapre ridderne. Til slutt
kan de sole seg i glansen over å ha reddet akkurat sin post. Den konkurransen
kan ha ulike vinnere fra år til år, men taperen blir hvert år helheten.
At
pengene hentes fra andre, minst like gode formål, vil aldri komme frem. Da står
man igjen med realitetene: Skal noen få mer, må faktisk andre få mindre. Det er
en vond og vanskelig øvelse som opposisjonen ikke ser ut til å beherske.
Spørsmålene
som bør stilles til alle de som raser mot kutt: Hvor skal pengene hentes fra?
Er det mulig å få mer ut av midlene man allerede får? Er det en statlig oppgave
å finansiere dette? Og - er det i det hele tatt et kutt – eller er det egentlig
snakk om at man får mindre økning enn man forventet
å få? Altså et forventningskutt?
Retningsvalget
de neste årene vil stå mellom de som evner å utvikle nye politiske løsninger
som sikrer velferden, og de som tviholder på at folk skal betale mer fordi
politikerne ikke klarer å løse statens oppgaver på en bedre måte.
Dersom
opposisjonens eneste politiske svar fremover skal være skatteøkninger og
fortsatt vekst i offentlige utgifter, vil de bli svar skyldig. Da holder det
nemlig ikke å øke skatten bare én gang.
