Jeg har i høst ved flere
anledninger, bl.a. gjennom Brønnøysunds Avis, advart mot et stille ran av
kysten. Dette pga at Finansdepartementet ønsker samordne Havbruksfondet med
kommuneoverføringene i statsbudsjettet, og samtidig i legge havbruksnæringen en
kraftig særskatt til statskassen. Begge disse tiltakene vil føre til betydelige
reduksjon i kystkommunenes inntekter i årene som kommer.Kåre Steinbru har i BA fredag 7. desember et innlegg om saken som det er behov for å knytte noen kommentarer til. Jeg er glad for at han er enig i hovedbudskapet mitt om at milliardbeløpene oppdrettsnæringen betaler i vederlag for tillatelsen til å drive oppdrett bør komme kystkommunene til gode, og ikke gå inn i statskassen eller omfordeles til Oslo og de andre større byene i Sør-Norge.
På Helgeland måtte oppdretterne som kjøpte tillatelser i år betale 256.000,- kr pr tonn MTB (maksimal tillatt biomasse), eller hele kr 256,- pr kg laks de kan ha i merdene. Dette harmonerer ikke med Steinbrus utsagn om at «oppdrettsnæringen aldri har villet betale for bruk av fellesskapets arealer», tvert imot.
I næringens «spede begynnelse» på 1970- og 1980-tallet betalte ikke næringen vederlag, men da var det stor risiko og svært varierende lønnsomhet. Så sent som på 1990-tallet gikk over halvparten av oppdretterne gjennom en eller annen form for konkurs, og mange familier mistet alt de hadde satset og noen også alt de eide.
Fra årtusenskiftet har oppdretterne betalt vederlag for nye oppdrettstillatelser. I utgangspunktet gikk disse innbetalingene til Staten, etter hvert ble det en deling med fylkene og kommunene. Dette førte til at kommunene i 2013 fikk 50 % av vederlagene.
I 2016 ble Havbruksfondet opprettet av Stortinget, og fra da av får oppdrettskommunene 70 %, fylkene 10 % og Staten 20 % av innbetalingene fra oppdretterne. Kommunene på Sør Helgeland fikk i år 55 mill kr, og Bindal og Brønnøy fikk i 2017 ca. 22 mill kr., slik at kommunene i vårt område har fått 77 mill kr på 2 år.
Samtidig er det grunn til å understreke at Sjømatnæringen i Norge også bidrar med over 20 milliarder kr i året i skatter og avgifter, ifølge tall fra Sintef.
Havbruksnæringen tar og har hele tiden tatt miljøutfordringene knyttet til biologisk produksjon på alvor. Antibiotikabruken er redusert til et minimum og i lakseanleggene våre har vi ikke brukt antibiotika etter årtusenskiftet. Flere aktører lokalt ligger også i front når det gjelder bærekraftig teknologi; lukkede anlegg, delvis lukkede anlegg med filter, bruk av rensefisk og luseskjørt og i den senere tid også flere typer mekanisk avlusing. I tillegg er flere landbaserte anlegg under planlegging.
Jeg er stolt av å ha fått være med på å skape vekst og utvikling på kysten og det som i følge verdens matvareorganisasjon FAO er en av de mest bærekraftige og miljøvennlige formene for matproduksjon.
Det er viktig at den verdiskapningen som skjer langs kysten kommer kommunene og lokalmiljøene som legger til rette for det til gode. Dette kan best skje gjennom den modellen som er etablert gjennom Havbruksfondet. Det er viktig at ikke bare jeg og Steinbru er enige om dette, men at alle kommunepolitikere både lokalt og langs kysten aktivt engasjerer seg for å sikre kystkommunene disse inntektene i årene som kommer.
Paul Birger Torgnes
